ProZ.com translation contests »
Benevolent deception: "The placebo button effect" » English to Norwegian » Entry #24821


Source text in English

Translation #24821

Over the course of many years, without making any great fuss about it, the authorities in New York disabled most of the control buttons that once operated pedestrian-crossing lights in the city. Computerised timers, they had decided, almost always worked better. By 2004, fewer than 750 of 3,250 such buttons remained functional. The city government did not, however, take the disabled buttons away—beckoning countless fingers to futile pressing.

Initially, the buttons survived because of the cost of removing them. But it turned out that even inoperative buttons serve a purpose. Pedestrians who press a button are less likely to cross before the green man appears, says Tal Oron-Gilad of Ben-Gurion University of the Negev, in Israel. Having studied behaviour at crossings, she notes that people more readily obey a system which purports to heed their input.

Inoperative buttons produce placebo effects of this sort because people like an impression of control over systems they are using, says Eytan Adar, an expert on human-computer interaction at the University of Michigan, Ann Arbor. Dr Adar notes that his students commonly design software with a clickable “save” button that has no role other than to reassure those users who are unaware that their keystrokes are saved automatically anyway. Think of it, he says, as a touch of benevolent deception to counter the inherent coldness of the machine world.

That is one view. But, at road crossings at least, placebo buttons may also have a darker side. Ralf Risser, head of FACTUM, a Viennese institute that studies psychological factors in traffic systems, reckons that pedestrians’ awareness of their existence, and consequent resentment at the deception, now outweighs the benefits.
Over en periode på mange år, uten å lage noe oppstyr rundt det, fjernet myndighetene i New York de fleste kontrollknappene, som en gang driftet lysene i lyskrysset for byens fotgjengere. Dataprogrammerte tidtakere fungerte nesten alltid mye bedre, hadde de funnet ut. Innen 2004 var færre enn 750 av 3 250 slike knapper i funksjon.
Byrådet fjernet dog ikke de knappene som var ute av funksjon, noe som medførte utallige henders nytteløse og aggressive trykkinger på disse knappene.

I utgangspunktet, overlevde knappene som følge av kostnadene ved å fjerne dem. Men, det kan se ut til at selv ikke-fungerende knapper tjener en hensikt. “Fotgjengere som trykker på en slik knapp har lavere sannsynlighet for å krysse veien før den grønne mannen lyser”, sier Tal Oron-Gilad ved Universitetet Ben-Gurion i Negev, Israel. Etter å ha studert atferd ved lyskryss, skriver hun at personer enklere adlyder et system som angivelig følger deres innspill.

Knapper som er ute av funksjon medfører en sorts placebo-effekt, da mennesker liker å ha en opplevelse av kontroll over systemene de bruker, sier Eytan Adar, en ekspert på interaksjonen mellom mennesker og datamaskiner ved Universitetet i Michigan, i Ann Arbor. Doktor Adar skriver at hans studenter vanligvis designer programvare med en klikkbar “lagre”-knapp, som ikke har noen annen funksjon enn å bidra til at de brukerne, som ikke vet at hvert eneste tastaturtrykk blir lagret automatisk uansett, føler seg trygge. “Tenk på det”, sier han, “et snev av overlagt bedrageri som et motstykke til den ellers følelseskalde maskinverdenen”.

Det er én mening. Men, placebo-knapper kan også ha en mørkere side, i hvert fall i lyskryss. Ralf Risser, leder for FACTUM, et institutt i Wien som studerer psykologiske faktorer i trafikksystemer, regner med at ettersom fotgjengere blir klar over slike knappers eksistens, og opplever ergrelse over lureriet ved dem, vil det overgå fordelene.


Discuss this entry