ProZ.com translation contests »
1st Annual ProZ.com Translation Contest: "Awakening" » English to Norwegian » Entry by Marianne Dørumsgard

Source text in English

Translation by Marianne Dørumsgard (#6692)

Heathrow Airport is one of the few places in England you can be sure of seeing a gun. These guns are carried by policemen in short-sleeved shirts and black flak-jackets, alert for terrorists about to blow up Tie-Rack. They are unlikely to confront me directly, but if they do I shall tell them the truth. I shall state my business. I’m planning to stop at Heathrow Airport until I see someone I know. (...)

Astonishingly, I wait for thirty-nine minutes and don’t see one person I know. Not one, and no-one knows me. I’m as anonymous as the drivers with their universal name-cards (some surnames I know), except the drivers are better dressed. Since the kids, whatever I wear looks like pyjamas. Coats, shirts, T-shirts, jeans, suits; like slept-in pyjamas. (...)

I hear myself thinking about all the people I know who have let me down by not leaving early on a Tuesday morning for glamorous European destinations. My former colleagues from the insurance office must still be stuck at their desks, like I always said they would be, when I was stuck there too, wasting my time and unable to settle while Ally moved steadily onward, getting her PhD and her first research fellowship at Reading University, her first promotion.

Our more recent grown-up friends, who have serious jobs and who therefore I half expect to be seeing any moment now, tell me that home-making is a perfectly decent occupation for a man, courageous even, yes, manly to stay at home with the kids. These friends of ours are primarily Ally’s friends. I don’t seem to know anyone anymore, and away from the children and the overhead planes, hearing myself think, I hear the thoughts of a whinger. This is not what I had been hoping to hear.

I start crying, not grimacing or sobbing, just big silent tears rolling down my cheeks. I don’t want anyone I know to see me crying, because I’m not the kind of person who cracks up at Heathrow airport some nothing Tuesday morning. I manage our house impeccably, like a business. It’s a serious job. I have spreadsheets to monitor the hoover-bag situation and colour-coded print-outs about the ethical consequences of nappies. I am not myself this morning. I don’t know who I am.
Heathrow Airport er ett av de få stedene i England der du kan være sikker på at du kommer til å se et skytevåpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte, skuddsikre vester, på årvåken utkikk etter terrorister som skal til å sprenge Tie-Rack i filler. Det er lite sannsynlig at de kommer til å konfrontere meg direkte, men gjør de det, skal jeg fortelle sannheten. Hva jeg har der å gjøre. Jeg har planer om å forbli på Heathrow Airport til jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Utrolig nok venter jeg i trettini minutter uten å se en eneste person jeg kjenner. Ikke én, og ingen kjenner meg. Jeg er like anonym som sjåførene med de typiske navneplakatene (noen etternavn jeg kjenner til), men sjåførene er bedre kledd. Siden vi fikk ungene ser alt jeg tar på meg ut som en pysj. Jakker, skjorter, T-skjorter, olabukser, dresser: som en pysj jeg har sovet i. (...)

Jeg hører mine egne tanker om alle jeg kjenner som har skuffet meg ved å ikke reise til glamorøse europeiske reisemål tidlig en tirsdagsmorgen. Mine tidligere kolleger fra forsikringskontoret sitter nok fortsatt fast ved pultene sine, slik jeg alltid sa de kom til å gjøre når jeg også satt fast der, mens jeg kastet bort tiden og ikke kunne slå meg til ro, og Ally beveget seg stødig videre og fikk sin PhD og sin første stilling som fellow på Reading University, sin første forfremmelse.

Våre nyere, voksne venner, som har viktige jobber, og som jeg derfor halvveis forventer å se hvert øyeblikk, sier at å være hjemmeværende er en fullstendig stueren beskjeftigelse for en mann, modig til og med, ja, mandig, å være hjemme med ungene. Disse vennene våre er først og fremst Allys venner. Jeg kjenner visst ingen lenger, og borte fra barna og flyene over meg, der jeg kan høre mine egne tanker, hører jeg tankene til en sutrekopp. Det var ikke dette jeg hadde håpet å få høre.

Jeg begynner å gråte, uten grimaser eller hulking, bare store, stumme tårer som ruller nedover kinnene. Jeg vil ikke at noen jeg kjenner skal se meg gråte, for jeg er ikke typen til å miste grepet på Heathrow flyplass en helt vanlig tirsdagsmorgen. Jeg styrer huset feilfritt, som en bedrift. Det er en viktig jobb. Jeg har regneark til å holde øye med støvsugerposebeholdningen, og fargekodede utskrifter om bleiers etiske konsekvenser. Jeg er ikke meg selv akkurat nå. Jeg vet ikke hvem jeg er.