Tenk deg at du er ute og spiser i en europeisk hovedstad uten at du behersker det lokale språket. Servitøren snakker nesten ikke engelsk, men på en eller annen måte klarer du å bestille noe fra menyen som du kjenner igjen, spiser og betaler for. Forestill deg nå at du, etter at du har gått deg helt bort, ankommer en landsby i Amazonasområdet. Du er skrubbsulten. Innbyggerne aner ikke hvordan de skal forholde seg til deg. Du lager noen tyggelyder, som de oppfatter som ditt primitive språk. Når du løfter hendene for å overgi deg, tror de at du går til angrep.

Kommunikasjon er vanskelig når man ikke har en felles kontekst. Radioaktive lagre må for eksempel ligge urørt i titusenvis av år, men når vi vet at engelsken som ble snakket for bare 1000 år siden er uforståelig for dagens engelsktalende, er utfordringen stor for forvaltningsorganene som skal lage varselskilt til disse atomavfallslagrene. Komiteer med ansvar for dette har kommet opp med alt fra skyhøye betongspirer og "Skrik" av Edvard Munch til genetisk manipulerte planter som skifter til en illevarslende blåfarge. Ingen av disse er garantert fremtidssikker.

Noen av de samme folkene som jobbet med varselskiltene til lagringsstedene har også vært involvert i en enda større utfordring: kommunikasjon med utenomjordisk liv. Dette er temaet i den nye boken "Extraterrestrial Languages" (Utenomjordiske språk) av Daniel Oberhaus, journalist hos Wired.

Vi vet ingenting om hvordan utenomjordiske tar imot informasjon. To plaketter som ble sendt opp med romsondene Pioneer 10 og 11 tidlig på 1970-tallet viser nakne mennesker og en kartskisse som viser veien til jorda. Helt elementært, men selv det forutsetter at romvesener kan se. Siden sjansen for at en slik romsonde blir funnet er forsvinnende liten, er mer sannsynlig at radiosignaler som sendes ut fra jorda med lysets hastighet når frem. Men akkurat som på jorda, må en radio ute i verdensrommet være innstilt på riktig frekvens. Hvordan skal romvesener klare dette? Pioneerplaketten gir et hint i form av en skisse av et hydrogenatom hvis magnetiske polaritet skifter med faste intervaller med en frekvens på 1.420 MHz. Siden hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, håper man at denne skissen kan fungere som et slags telefonnummer.

Tenk deg at du skal spise middag i en europeisk hovedstad hvor du ikke kan det lokale språket. Kelneren kan lite engelsk, men på en eller annen måte lykkes du med å bestille noe på menyen som du drar kjensel på, spiser og betaler for. Forestill deg nå isteden at du har gått deg bort og forvillet deg inn i en landsby i Amazonas, skrubbsulten og forvirret. Folkene der aner ikke hva de skal tenke om deg. Du mimer tyggelyder, noe de tar for å være ditt primitive språk. Når du så rekker armene i været for å vise at du overgir deg, tror de at du forbereder et angrep.

Det er vanskelig å kommunisere uten en felles kontekst. For eksempel må radioaktive områder ligge uforstyrret i flere tusen år ; imidlertid er den engelsken folk snakket for bare 1000 år siden, nå uforståelig for de fleste som snakker moderne engelsk. Dermed har forskjellige selskaper strevd med å lage varselskilt som skal settes opp på områder med atomavfall. Komiteer som jobber med dette har forsøkt med alt fra betongpigger via Edvard Munchs "Skrik" til genmodifiserte planter som vil anta en alarmerende blåfarge. Vi har ingen garanti for at noen av disse vil bli forstått i fremtiden.

Noen av de samme folkene som arbeidet på disse radioaktige områdene, har også jobbet med en enda større utfordring: å kommunisere med utenomjordisk liv. Dette er teamet i "Utenomjordiske språk", en ny bok av Daniel Oberhaus, en journalist som er ansatt i Wired.

Vi vet ingenting om hvordan utenomjordiske vesener vil oppfatte informasjon. Tidlig på 1970-tallet ble to plakater sendt ut med romskipene Pioneer 10 og 11. Disse forestiller nakne mennesker og et grovt kart over Jordkloden. Det er rudimentære greier, men selv dette vil antyde at utenomjordiske vesener kan se. Det er forsvinnende liten sjanse for at et slikt fartøy vil bli funnet, men radiosendinger fra Jorden som går med lysets hastighet har større sjanse for å oppnå kontakt. Men i likhet med jordiske radiosendinger, må også de intergallaktiske være innstilt på den rette frekvensen. Hvordan skal det gå til at utenomjordiske vesener slumper til å finne den rette frekvensen? Pionerplakaten gir et hint i form av et enkelt diagram av et hydrogenatom, hvor den magnetiske polariteten skifter med regelmessige intervaller på en 1,420MHz frekvens. Siden hydrogen er universets vanligste elementet, er håpet at denne skissen kan fungere som et slags telefonnummer.

Forestill deg at du er ute og spiser middag i en europeisk hovedstad hvor du ikke kan språket. Kelneren snakker lite engelsk, men takket være gestikulering og ren slump greier du å bestille noe du gjenkjenner fra menyen, som du spiser og betaler for. Forestill deg at du, etter en tur som går galt, dukker opp utsultet i en Amazonas-landsby. Menneskene der har ingen anelse om hvem du er eller hva du vil. Du prøver å mime tyggelyder, noe de misforstår og tror er et primitivt språk som du snakker. Når du løfter armene for å signalisere overgivelse, tror de at du prøver å angripe.

Å kommunisere uten en felles forståelse for kontekst er vanskelig. Som et eksempel kan vi ta for oss problemet med radioaktive åsteder. Radioaktive åsteder må forbli urørte i titusenvis av år. Dette må kommuniseres på en måte som mennesker i fremtiden også kan forstå. For bare tusen år siden var det engelske språket som ble brukt den gangen uforståelig for dagens engelskspråklige mennesker. På grunn av de språklige utfordingene som fremtiden kan bringe med seg har firmaer strevd med å utforme advarsler som skal følge kjernefysisk avfall. Komitéer som har ansvar for å utforme disse advarslene har foreslått alt fra store betongpigger og Edvard Munchs «Skrik», til genetisk modifiserte planter som lyser faretruende blått. Ingen av disse er garantert å være fremtidssikre.

Noen av de samme folkene som jobbet med disse avfallsplass-skiltene har også tatt del i en enda større utfordring: å kommunisere med utenomjordisk liv. Dette er også temaet for boken «Utenomjordiske språk», forfattet av Daniel Oberhaus som er journalist i Wired.

Ingenting er kjent om hvordan utenomjordiske kanskje tar inn informasjon. Et par plakater som tidlig på 1970-tallet ble sendt opp med de to romfartøyene Pioneer 10 og 11, viste nakne mennesker og et grovt kart for å finne jordkloden. Helt enkle og grunnleggende ting. Men selv dette baserer seg på antakelsen at romvesener kan se. Fordi slike romfartøyer kun har en mikroskopisk sjanse til å bli oppdaget, er det større mulighet for at radiosignaler som med lysets hastighet kommer fra jorden, kan skape kontakt. Men akkurat slik en jordlig radio må være innstilt på riktig frekvens for å fange opp radiosignaler, må også en utenomjordisk radio være det. Hvordan ville romvesener kommet over den riktige frekvensen?

Pioneer-plakaten gir også et hint i form av et enkelt diagram som viser et hydrogenatom. Hydrogenatomer har en magnetisk polaritet som skifter med jevne intervaller, og de avgir elektromagnetisk stråling på 1420 MHz. Fordi hydrogen er det vanligste elementet i universet, er håpet at denne skissen skal fungere som et slags telefonnummer.